Nasjonalparken består av skog – fjellområder uten nyere tekniske inngrep, men spor etter eldre tiders bruk finnes både i form av jernframstillingsanlegg, kullmiler, fedrifter og fangstanlegg for elg og rein. Landskapet har også tydelige spor etter et langvarig og bærekraftig landbruk som er et viktig grunnlag for variasjonen i plante- og dyrelivet.
Høydelaget varierer fra 700 moh. til 1700moh. Langsuene (13 – 1500 moh) er vist på bildet. Mange steder er det tydelige spor etter istida i form av forskjellige typer store stein- og grusavsetninger (eskere, terrasser), morener og dreneringsløp for smeltevann. Det er nylig indentifisert litt over 17000 landformer og spor i landskapet forårsaket av isen og smeltevannselvene i vårt område. Foto: Thor Østbye.
Langsua nasjonalpark
Besøkende skal ha anledning til uforstyrret naturopplevelse med liten grad av teknisk tilrettelegging. Hovedformålet med nasjonalparken er å ta vare på et stort, sammenhengende og i det vesentlige urørt og villmarkspreget naturområde. Det innebærer fokus på bevaring av et lavereliggende fjelløkosystem med mange forskjellige naturtyper, et vakkert landskap med kulturminner og særpregede istidsavsetninger. Nasjonalparken dekker et areal på hele 537 km2. Se på brosjyra om nasjonalparken. Foto: Thor Østbye
Verneområder inntil nasjonalparken
Helt inntil nasjonalparken er det opprettet ti andre verneområder. Dokkfaret, Espedalen, Haldorbu og Storlægeret er landskapsvernområder, og Hynna, Røssjøen, Kjølaåne, Hersjømyrin, Oppsjømyra og Skardberga er reservater. Ta en titt i heftet som beskriver alle verneområdene i Langsua.
Skardberga er et barskogskogsreservat, mens de andre reservatene utgjør våtmarksreservater. Totalt vernet sammenhengende areal er litt over 1000 km2
Planteliv
En rekke heller sjeldne og sårbare plantearter har et tyngdepunkt i sin utbredelse i Langsuas verneområder. Mest kjent for dette er skjeggklokka (Truet i Rødlista). Andre sårbare plantearter som har verneområdene i Langsua som et viktig leveområde er finnmarkstarr (Truet), huldrestarr (Nær truet), håndmarinøkkel (Nær truet) og høstmarinøkkel (Sårbar).
I den sørlige delen av Langsua preger barskogen dalene og liene. Grov gammel furu dominerer hjertet av Dokkfaret med furuer opp til 3 – 400 år gamle, men du kan finne de gamle kjempene langt opp i bjørke- og granliene også. Foto: Thor Østbye
Skjeggklokke
I fjellnære enger, beitevoller og åpen fjellbjørkeskog kan du finne rike forekomster av skjeggklokke. Hovedutbredelsen av skjeggklokke i Norge er i Langsuaområdet, faktisk ett av få voksesteder i hele verden utenom Alpene, Sudetene og Karpatene.
Grunnen til denne spesielle utbredelsen er ikke kjent. Redusert beite og slått fører til at habitatene til skjeggklokka ofte vokser igjen med tett skog, og dermed blir utbredelsen mindre. Skjeggklokka er sammen med fuglen dobbeltbekkasin Langsuas to signaturarter. Foto: Morten Liebe
Gammelskogen
Er du heldig kan du se den sjeldne ulvelaven (bildet) eller få et hyggelig møte med lavskrika blant furutrærne. Granskogen har også sine gamle kjemper, både levende og døde.
Området rundt Ormtjernkampen som utgjorde nasjonalparken fra 1968 til 2011, er kjent for den gamle naturskogen. Den er levested for en lang rekke lav, sopp og insekter, og har ofte tydelige spor etter hakkespetter som har vært på leting etter godbiter både i trær og maurtuer. Foto: Thor Østbye
Fugleliv
Det er registrert om lag 140 fuglearter i området hvorav 125 arter er påvist eller mulige hekkefugler. I verneplanen ble det lagt vekt på at Langsua er et viktig leveområde for dobbeltbekkasin, fjellmyrløper og myrhauk (en hann på bildet).
Noen av de vanligste hekkende våtmarksartene her er krikkand, toppand, storlom, trane, enkeltbekkasin, storspove, småspove, rødstilk, gluttsnipe og grønnstilk. Foto: Thor Østbye
Dobbeltbekkasin
Dobbeltbekkasinen er relativt vanlig i Langsua, og vi kjenner til mange spillplasser der parringen foregår i begynnelsen av juni. Leveområdet er næringsrik og litt fuktig mark hvor den finne godt med beitemark.
Det ser ut til at det er sammenheng mellom ku- og hestebeite over lang tid og forekomsten av denne arten.
Selv kunnskapen om utbredelse på landsbasis er noe mangelfull, ser det ut til at Langsua er blant de viktigste leveområdene i landet. Dobbeltbekkasinen er en signaturart for Langsua. Foto: Morten Liebe
Dyreliv
Oter forekommer spredt i vassdragene. Spor etter den registreres oftere. Rødreven er svært vanlig, mens fjellreven ikke er observert på mange tiår. Elgtrekket i Langsuaområdet er ett av Europas mest omfattende.
Ingen av de fire store rovdyrene ulv, jerv, gaupe og bjørn har fast tilhold i området. Jerv og gaupe holder til i tilgrensende områder og streifer av og til inn i verneområdene. Ulv og bjørn opptrer langt sjeldnere siden avstanden til faste bestander langt øst i landet er stor. Beveren finnes i vassdrag ikke langt fra verneområdene, og det er derfor trolig et tidsspørsmål før den forekommer også i Langsua hvor den har vært i tidligere tider. Foto: Thor Østbye
Elgen
Elgen trekker fra lavereliggende trakter sør for Langsua og inn i våre høyereliggende områder på seinhøsten for å finne vinterbeite her. Dette skjer samtidig som andre elg trekker ut av Langsuaområdet og nordover til Murudalen i Nord-Fron og Sel kommuner. Vårtrekket tilbake foregår i april/mai.
Det er til sammen mange hundre dyr som trekker inn og ut av Langsuaområdet årlig, og dette var i tidligere tider grunnlaget for den omfattende elgfangsten som foregikk ved bruk av ledegjerder og fangstgroper, ofte som lange systemer i rekke. Foto: Morten Liebe
Kulturhistorie
I Langsua finnes rikelig med spor etter tidligere tiders menneskelige aktivitet, både i form av jernvinneanlegg, kullmiler og fangstanlegg for elg og rein.
Landskapet har også tydelige spor etter en langvarig landbruksutnyttelse. Foto:
Steinalder
Det er gjort mange funn etter steinaldermennesker i Langsuaområdet. Både langs Dokkvatnet i sør og Vinstravassdraget i nord er det funnet boplasser med beinrester av fisk og dyr som bever, rein og elg. Dateringer viser at både folk og elg levde her allerede for ca. 10 000 år siden. Bildet viser helleristninger funnet ifbm. Dokkfløyutbyggingen rett sør for verneområdene, nå utstilt på Kittilbu utmarksmuseum. Foto: Morten Liebe
Jernproduksjon
Jernproduksjonen i Langsuaområdet var i gang allerede 200 f.Kr. og den var svært omfattende frem til 600-tallet. Produksjonen var beregnet for eksport ut av området, og det dyrebare jernet må ha vært viktig som gavebytte og handelsvare mellom høvdinger, og som grunnlag for politisk makt.
Produksjonen var liten i vikingtiden, men omkring år 1000 ble jernvinna på nytt en stor industri frem til omkring år 1400. I Gausdal vestfjell ligger jernvinneplassene fra middelalderen nærmest på hver tørrabbe i myrlandskapet. Foto:
Elg- og villreinfangst
Inntil for hundre år siden fantes det også villrein i Langsua. Både elg og villrein var gjennom årtusener en svært viktig ressurs for mennesker her, og det ble brukt store fangstsystem med groper fram til få århundrer siden.
Gropene (bildet) ble lagt i system, på rekke og på tvers av dyrenes faste trekk. Mellom disse var det ledegjerder eller skremmeeffekter som ledet dyrene fram til de kamuflerte fangstgropene. Foto:
Tidligere fedrifter
I tidligere århundrer var fedrift vanlig i Langsuaområdet. Fedriftene startet oftest vest eller nord for Langsua, med dyr fra Vestlandet og de øvre dalførene. Så beitet storfeet i fjellet hele sommeren, til fekarene samlet dem inn og gjorde klart for ferden sørover. Målet var høstmarkedene i Oslo og andre byer rundt Oslofjorden.
Det finnes fortsatt spor etter mange gamle felægre, gamle fjellbuer med gode beiteområder rundt, hvor flokker på opptil flere hundre dyr beitet. Foto: Morten Liebe